For noen måneder siden tok vi til oss en liten hund på 7 år.
Li-Li var en hund som nesten virket sliten av å ikke har gjort noe særlig i livet sitt.
Hun kunne absolutt ingen kommandoer, og var dårlig sosialisert med andre hunder og mennesker.
Dette kommer nok av at de hun kom fra var gamle mennesker som helst holdt seg hjemme.
Li-Li var treg og virket nesten litt undertrykt.
Hun gikk sakte, hadde problemer med å gå i trapper og byttet på å støtte seg med venstre og høyre forben.
Nå har hun vært hos oss måneder, og på den tiden har hun lært seg "sitt" og "dekk".
Flinke lille hunden!!
Hun er ikke lenger treg og sliten, og hun løper opp og ned trappene uten tegn til problemer.
Og når vi går tur så løper begge hundene side om side, med lek og morro som hovedgeskjeft.
De lekesloss og deler leker, og sover sammen omtrent arm i arm:P
For to uker siden oppdaget jeg en kul i magen hennes, mellom to patter og vi dro til veterinær for å sjekke det opp.
Det viste seg å være en kreftsvulst, men det var ikke mulig å vite om den var ondartet eller godartet før den var operert ut.
Så lille Li-Li ble operert.
Vi tenkte på henne og hadde vondt av henne, men desverre for oss fikk ikke vi hverken sett henne eller tatt vare på henne.
Den gamle eieren hadde nemlig bestemt seg for å ta henne tilbake fordi hun var blitt så ensom uten hunden sin.
Enda vi hadde skrevet kontrakt med henne og allting.
Men hva skal man gjøre når en barnløs dame på 85år er ensom og vil ha tilbake hunden sin, enda hun ikke er i stand til å lufte den selv.
Så vi leverte Li-Li motvillig før operasjonen, noe som var veldig vanskelig og trist.
10 dager etter operasjonen var vi innom for å se hvordan hun hadde det og for å levere resten av tingene hennes.
Lille Li-Li gikk nesten amok da hun så oss! Hun løp seiersrunder rundt i leiligheten og fikk rett og slett ikke nok av kos.
Gjett om vi ble vemodige der vi sto og visste at hun ikke skulle få være med oss videre.
Da vi skulle dra satt Li-Li ved døren klar for å bli med oss "hjem" igjen.
Men det fikk hun ikke.. Istedet måtte den gamle eieren holde henne fast i fanget da vi gikk så hun ikke stakk ut, men lille Li-Li hun prøvde å vri seg løs.
Huff for en forferdelig dag vi hadde etter å ha etterlatt hunden vi var blitt så veldig glade i, og virkelig hadde knyttet oss til.
Men oppi alt dette må vi jo ikke glemme at vi har en liten hund til i hjemmet som trenger oppmerksomhet.
Og det får hun absolutt! Kanskje til og med mer enn før!
